De fleste som ender opp med hest, vokste opp med hund. Hunden er dyret den moderne verden trener oss på. Etter noen år har vi, uten å tenke over det, et bilde av «et dyr som lever sammen med mennesker», og det bildet er nesten helt og holdent en hund.
Så kommer hesten, og den passer ikke inn.
Den er en størrelsesorden større. Den står heller ved siden av en annen hest enn ved siden av deg. Den spiser nesten hele tiden, stående, i små munnfuller. Og når noe skremmer den, bjeffer den ikke og kryper ikke under bordet. Den stikker av, fort, og det som står i veien, står i veien.
Ingenting av dette er en feil. Det er et annet dyr, fra den motsatte grenen av slektstreet. Nesten alt som gjør folk flinke med hunder, jobber stille imot dem når det gjelder hest. Problemene det skaper, er sjelden dramatiske. De er langsomme og velmente, og som regel usynlige til noen peker på dem.
Så først av alt, tre ting. Det meste i hesteverdenen henger på dem.
Byttedyr, ikke rovdyr
En hund er et lite rovdyr. Møter den noe nytt, går den bort og undersøker. En hest er et byttedyr. Møter den noe uklart, er hestens første og beste svar å komme seg unna.
Dette ene faktumet endrer alt som kommer etterpå.
Hesten som løfter hodet, ser på deg tvers over beitet og fortsetter å beite, har ikke avvist deg. Den har bestemt at du ikke er noe problem, og i hestens verden er det nesten en kompliment. Å gå bort til et menneske for å si hei er en hundegest, lånt og festet på feil dyr. Å komme til porten når det passer den selv, som regel når rutinen tilsier det, er hestens versjon, og den ser mer lavmælt ut enn du hadde ventet.
Et flokkdyr, ikke kameraten din
En hund kan knytte seg til et menneske på en måte som nesten kan erstatte andre av sin egen art. En hest kan ikke det. Hestens nervesystem er bygget rundt det å være nær andre hester. Det er grunntilstanden den faller til ro i, ikke en bonus.
En hest som bor alene i en fin stall og ofte får besøk av et menneske som er glad i den, mangler altså fortsatt noe. Ikke fordi mennesket ikke prøver. Men fordi menneskelig selskap, hvor hengivent det enn er, ikke tetter hullet som andre hester fyller. Å være isolert fra andre hester er en av de få velferdsmanglene som ingen mengde kjærlighet veier opp for.
Laget for å spise nesten hele døgnet
Hundens fordøyelse er bygget for måltider, med lange opphold imellom. Hesten er laget for å småspise. Magesekken skiller ut syre mer eller mindre hele tiden, fordi den har utviklet seg ut fra at det nesten alltid passerer små mengder fiber gjennom den.
To store måltider om dagen med tomme timer imellom er behagelig for oss og ryddig i stallen. For hesten innebærer det en reell, godt dokumentert risiko for magesår og den urolige atferden som følger med. Den fornøyde hesten som spiser kveldsfôret sitt, er ikke den samme hesten klokken tre om natten, stående i en kropp den ikke er laget for å leve i. Den praktiske siden av dette, med slowfeedere, bløtlagt høy i nett og grovfôr du kan la ligge fremme, kommer vi tilbake til en annen gang. Foreløpig er det nok å vite at magene til de to dyrene er uenige.
Der hundemodellen biter
Ingen av feiltolkningene under kommer fra en dårlig eier. De kommer fra en eier hvis første dyr lå i sofaen. De er verdt å sette navn på fordi de er så lette å overse.
- Å hilse på hesten som på en vennlig hund: rett mot ansiktet, øyekontakt, lys stemme, hånden strukket mot mulen. For et fluktdyr ligner dette mer på at et lite rovdyr nærmer seg. Å komme inn mot skulderen, med mykt blikk og lav hånd, er langt lettere for hesten å lese.
- Å berolige en redd hest ved å holde den i ro og stryke den over ansiktet. Det beroliger mange hunder. For en hest er det å bli drevet inn i et hjørne og holdt fast av et mindre pattedyr som stirrer på den, nærmere det å bli jaktet på. Det som faktisk får den til å roe seg, er plass, rolig pust og frihet til å flytte på føttene.
- Å dele ut godbiter på måfå, fra hånden, som kjærlighet. Mat former atferd hos alt som kan lære. Brukt uforsiktig med en hest gir det tigging, påtrengende oppførsel og et dyr som ser på hver lomme som en godteriautomat. Dette er ikke et nei til godbiter. Det er et nei til godteriautomater.
- Å se to måltider om dagen som normalt, fordi det er normalt for hunden og for mennesket. Magen til hesten er uenig.
De tre som gjør grovarbeidet
De som jobber med hestevelferd, har en huskeregel for alt dette: de tre G-ene: gress, gruppe og galopp. Den dekker ikke hele bildet, men den er skjelettet resten henger på.
Får du de tre G-ene noenlunde på plass, med grovfôr tilgjengelig det meste av dagen, andre hester i nærheten og plass til å bevege seg, tåler hesteholdet mange mindre feil. Mister du én av de tre, begynner skaden å hope seg opp i det stille, på en måte ingen mengde kjærlighet veier opp for. En hest som blir stelt som en hest, er stort sett roligere, friskere og mindre utsatt for krybbebiting, veving og boksvandring, som vi før kalte uvaner og nå leser som signaler.
Det enkleste verktøyet jeg kjenner, er ett spørsmål du stiller før hver avgjørelse: hva slags dyr tar jeg denne avgjørelsen for? Hundesvaret og hestesvaret går oftere i hver sin retning enn du skulle tro, og hesten lærer deg langsomt forskjellen i løpet av de første seks månedene, enten du spør om det eller ikke.
Lagre dette og send det til noen hvis første dyr hadde hengeører.
~ Daniel ✌️
