De som jobber med hestevelferd, vender stadig tilbake til en formulering, fordi den er sann og passer på en plakat: gress, gruppe og galopp. De tre G-ene (på engelsk «the 3Fs»: forage, friends, freedom).
Styrken er at den er lett å huske. Faren er at du kan slutte å tenke når du først har lært den.
Formuleringen er bare nyttig hvis den hele tiden peker tilbake på den hesten som faktisk står foran deg. Nervesystemet til en hest leser ikke etikettene på tilskuddene våre eller standardene i stallen vår. Det leser dagen. Er det fiber å tygge på det meste av dagen? Er det andre hester den faktisk kan nå? Får kroppen bevege seg?
Er svaret nei på ett av dem, endrer det ingenting at du gjør de to andre aldri så godt. En hest med en perfekt fôrplan og uten selskap mangler fortsatt noe helt sentralt. En hest med en kamerat over gjerdet og et tomt høynett i ti timer mangler også noe helt sentralt. Dette er ikke en vekt du kan få i balanse: det er tre atskilte behov, hvert med sitt eget svar.
Gress: små mengder, nesten hele tiden
Hesten er laget for å småspise nesten hele døgnet. Får den bestemme selv, beiter den noe sånt som seksten til atten timer i døgnet, med hodet nede og små munnfuller, og flytter seg hele tiden litt videre. Fordøyelsen er bygget for denne nesten jevne tilførselen, og magesekken produserer syre enten det er noe i den eller ikke.
Så «grovfôr» handler egentlig ikke om selve høyet. Det handler om oppholdene. Det er i det lengste oppholdet, som regel om natten når ingen er der og fyller på, at problemene oppstår, og det er samtidig det billigste på hele listen å gjøre noe med. (Det fortjener et eget innlegg, og det kommer.)
Gruppe: selskap av andre hester, ikke av deg
Hester er flokkdyr, og de kan ikke velge det bort. Å ha andre hester nær seg er utgangspunktet nervesystemet deres finner ro i, ikke en bonus på toppen av godt stell. Og her er det som overrasker mange omsorgsfulle eiere: menneskeselskap, hvor hengivent det enn er, fyller ikke den plassen. Dere kan ikke klø hverandre på manken. Dere kan ikke døse flanke mot flanke i solen. Du kan ikke lese et lite vipp med øret som betyr flytt deg, uten å tenke deg om.
«Hesten min har meg, og det er selskap nok» er den mest velmente feilen i stallen. Det er det som regel ikke.
Når det virkelig ikke går an å la hesten gå ute i flokk, er ikke spørsmålet «er dette akseptabelt?». Det gir bare dårlig samvittighet, ingen handling. Spørsmålet er «hva er neste trinn opp?» Det finnes en stige: full flokk, så en eller to kamerater den kommer overens med, så ekte kontakt over et gjerde der den faktisk når de andre, så et gitter mellom boksene, så å se hverandre uten å nå hverandre, og så ingenting i det hele tatt, som er et akutt velferdsproblem og ikke en normaltilstand. De fleste eiere kan ta ett trinn opp uten å bytte stall og uten å ta en risiko som noen er utrygge på.
Galopp: plass til å være en kropp som beveger seg
Den samme beitedagen som gir hesten mat, holder den også i bevegelse. En hest er bygget for å vandre sakte over terrenget det meste av dagen, og en stor boks, hvor ren den enn er, gir ikke bevegelse. Galopp handler om nok plass og nok valg til at kropp og sinn kan fungere som en hests: en luftegård den faktisk kan bruke, med et underlag der ikke én gjørmete grind stenger den inne.
Bevegelse er ikke en luksus du legger til når grovfôr og selskap er i orden. Det er det tredje beinet. En hest med fri tilgang på høy og en kamerat, men uten reell bevegelse, betaler fortsatt prisen for en ordning mennesker har laget.
Fellen er å bytte det ene mot det andre
Det er her diskusjonene i stallen blir alvorlige. Alle er enige i de tre G-ene i teorien, helt til luftegården er bløt, hesten er for tykk, paret som går godt sammen, er tungvint å få til, og stallen er full.
Den ærlige regelen er at de tre ikke kan erstatte hverandre. Mer høy veier ikke opp for isolasjon. En kamerat over gjerdet veier ikke opp for lange opphold uten grovfôr. En større boks veier ikke opp for en kropp som sjelden beveger seg. Hver manglende del trenger sitt eget svar.
Hesten med tre dekken, to fôringer og ingen kamerat er ikke automatisk den som blir best tatt vare på. Ofte er det nettopp den som i det stille blir snytt, i den eneste valutaen som ikke synes på et bilde.
Her er hele poenget samlet: få de tre G-ene omtrent riktige, med fiber det meste av dagen, andre hester den kan nå og plass til å bevege seg, så tilgir ordningen mange mindre feil andre steder. Mangler én av de tre, hoper skaden seg opp, sakte, på en måte ingen mengde kjærlighet kan veie opp for.
Tre ord. Verdt å ha på plakaten, så lenge de stadig sender deg tilbake til hesten.
Ta vare på dette, og send det til noen som skal sette opp sin første stall.
~ Daniel ✌️
